Min datter er dum. Det endelige beviset på det står å lese i lørdagens magasinportrett i Dagbladet. Når en så fremtredende person sier det, medfører det sikkert riktighet. Vi kan vel alle i et øyeblikks ubetenksomhet beskrive noen og enhver som dumme, og vi har vel alle tydd til bilder som ”dum som et brød”. Dyreriket trekkes også tidvis inn. Da er det vel ofte sauer som får gjennomgå og blir bildet på den ypperste dumskap.

 

For Margaret Eckbo er ikke det nok. Hun trekker frem de menneskene blant oss som har Downs syndrom for å beskrive hvor dum hennes katt faktisk er. Enkelte utsagn jeg tidvis støter på i media eller andre steder, er av en slik karakter at de egentlig ikke fortjener verken å bli estimert eller kommentert. Dette er et slikt utsagn. Ved nærmere ettertanke kan man imidlertid ikke la noe slikt stå uimotsagt, selv om jeg har full tillit til at de aller fleste som leste portrettet, er enige i at utsagnet er særdeles upassende. Spesielt skremmende blir det naturligvis når den som sier dette, har hovedansvaret for hvordan svake grupper i landets hovedstad blir vurdert og håndtert i forhold til ressursfordeling.

 

Det gir grunn til dyp bekymring når en så sentral maktperson gir til kjenne et menneskesyn og avslører et sett med holdninger som i dette tilfellet. Hvor godt forvalter en som henne fellesskapets ressurser for å finne de beste løsninger for grupper i samfunnet som trenger ekstra hjelp? Selv bor jeg ikke i Oslo og har ikke grunnlag for å vurdere det, men utspill som dette fratar meg enhver tro på at dette kan være rett person på rett sted.

 

Utsagnet om katten som nødvendigvis må ha Downs syndrom, er ikke det eneste eksempelet i portrettet av fru Eckbo som underbygger min mistillit til hennes forutsetninger for å løse oppgavene sine på en god måte. Hennes forslag til lettvinte løsninger for ”problemfamilier” og valg av ord for å beskrive disse (”i et edru øyeblikk” og ”noen ganger går de bananas”), er, i ”god” Frp-tradisjon, ytterligere bekreftelser på et ganske skremmende menneskesyn.

 

Vi vet alle hvordan journalister kan vrenge og vri på det som sies, og at det som kommer på trykk slettes ikke bestandig er det som ble sagt eller var ment. Et portrettintervju har som mål å få frem intervjuobjektets personlighet på godt og vondt. I så måte har Dagbladsjournalisten lyktes til fulle. I dette tilfelle vil jeg anta at det som står på trykk er ganske så i samsvar med det som ble sagt og ment. Fru Eckbo, som den erfarne politiker hun er, har nok krevd å få lese intervjuet før det kom på trykk. Det svekker hennes sak ytterligere.

 

Den store gruppen psykisk utviklingshemmede med Downs syndrom er en utsatt og sårbar gruppe som er gjenstand for uverdig behandling i flere sammenhenger i vår tid. Vi som føler ansvar for at denne gruppen behandles på en verdig og riktig måte, er vant til å måtte stå opp og bedrive voksenopplæring i mange sammenhenger.  Fru Eckbos overtramp og manglende klokskap er i den sammenhengen for en bagatell å regne. Det som er oppsiktsvekkende, er at hun er så villig til å avsløre det for hele det norske folk.

 

Så gjenstår det å se hvilke følger dette får for fru Eckbos stilling. I andre sammenhenger, hvor ledere flagger holdninger som dette og uttaler seg slik hun gjør om kundegrupper, kollegaer eller ansatte, henger ansettelsen i en særdeles tynn tråd. Slik er det kanskje ikke i den politiske ledelse i Oslo kommune eller hva?