Den norske enhetsskolen - for alle og enhver eller bare noen?

Kristian Bogen

Divisjonsdirektør ved Handelshøyskolen BI 

Medlem av fagrådet i Norsk Nettverk for Downs Syndrom (NNDS)

Far til Ane (18) med Downs syndrom 

Heldigvis slutter vi aldri å diskutere hvordan den idéelle norske enhetsskolen skal se ut. Nettopp det er den aller beste garanti for at norsk skole, tross alt, er god. Imidlertid, godt kan alltid gjøres bedre. Politiske pressgrupper og andre tar til orde for større segregering i skolen, mens andre står i motsatt ende og argumenterer for full inkludering, uansett funksjonsevne og andre gitte forutsetninger hos den enkelte elev. Fremskrittspartiet tok for et par år siden til orde for å gjeninnføre spesialskolene. På den måten ville det bli bedre kvalitet i skolen, og Norge ville komme bedre ut på internasjonale rankinger, som for eksempel Pisa-undersøkelsene. 

Komplekse utfordringer har imidlertid sjelden enkle løsninger. I Skien kommune er ett av innsparingstiltakene skolesjefen foreslår i 2009-budsjettet å overflytte alle ordinærelevene ved en barneskole til andre nærliggende skolene og videreutvikle denne skolen som en spesialskole. Med andre ord, når penger kan eller må spares, går man villig vekk fra det som ettertrykkelig sies f. eks. i St.mld. nr 23 at enhetsskolen skal arbeide for å "inkludere alle elevar i eit sosialt, faglig og kulturelt fellesskap med klassen og skulesamfunnet som felles arena". For oss som har sterk tro på inkludering i ordinære klasser for de fleste med spesielle behov, er forslag som dette, til og med fra en skoleeier, svært provoserende. 

Det ville være en fallitterklæring å gi opp idealet om en god inkluderende enhetsskole i Norge, her hvor vi faktisk kan gi alle god og tilpasset opplæring, både i og utenfor klasserommet. Vi må identifisere hva som skal til for å lykkes, snarere enn å ty til fortidens løsninger som svar på fremtidens utfordringer. Vi som er foreldre til barn med redusert funksjonsevne er redde for at våre barn skal være til byrde og bryderi for de andre elevene, og for lærerne også, for den saks skyld. Internasjonal forskning (og egen erfaring) viser imidlertid at medelever er en viktig og uutnyttet ressurs for dem som trenger hjelp og at medelevene vokser på å bidra i slike sammenhenger. Det synes dessverre også som om mye er ugjort i norsk skole når det gjelder holdningsarbeid og godt lederskap. 

Et annet spørsmål er om det i norsk skole er for lang avstand mellom den ordinære lærerstanden og de spesialpedagogiske miljøene? En nyutdannet lærer er forberedt på å undervise "vanlige" elever, mens de som skal ta seg av "de andre", har spesialpedagogisk utdanning. Et skråblikk inn i lærerutdanningen ved et par av de statlige høyskolene, synes å bekrefte dette. Svært lite i den obligatoriske lærerutdanningen forbereder kandidatene på den spesialpedagogiske delen av deres fremtidige lærergjerning.

Som sagt innledningsvis, det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan den idéelle skolen skal se ut. Imidlertid, er diagnosen gal, gir ikke foreskrevet medisin riktig effekt. Jeg er glad for at mange politiske miljøer synes å stå samlet om inkluderingsprinsippet. Jeg er glad for at NFU og NNDS, som skal ivareta interessene til mennesker med redusert funksjonsevne, argumenterer sterkt for en inkluderende skole. Det bekymrer meg imidlertid at lærernes organisasjoner taler spesialskolenes sak. Skulle vi gjenreise spesialskolene som system i Norge, ville det bety et enormt tilbakeskritt. Det ville igjen sette økt fokus på forskjellene, ikke likhetene, det ville på nytt legitimere holdninger vi har brukt mange år på å kvitte oss med, og det ville for alltid frarøve disse menneskene et fremtidig verdig voksenliv mest mulig inkludert blant andre, i arbeidsliv så vel som i samfunnsliv for øvrig.