På denne forespørselen om å skrive en artikkel i medlemsbladet ”Marihøna”, vil jeg så godt jeg kan forsøke å trekke fram foreldreperspektivet. Jeg har høsten 2000 vært medforfatter i metodeboka ”Ordbilder – en snarvei til språk”. Mens denne boka hadde både fagpersoner og foreldre som målgruppe, vil jeg i denne artikkelen rette oppmerksomheten spesielt mot foreldregruppen. Utgangspunktet er min bakgrunn som fagkonsulent og spesialpedagog i Habiliteringstjenesten i Østfold, - en instans som jevnlig er i kontakt med barn med diagnosen Down Syndrom og deres familier.

Min erfaring med oppfølging og veiledningssamtaler gjennom mange år har vist at foreldre gjennomgående er interessert i å få kunnskap om hva som finnes av behandlings og opplæringsmetoder. Dette gjelder innenfor såvel fysioterapi som pedagogikk, og da også på språkområdet. Noen har orientert seg godt før de kommer til samtale, mens andre er ute etter mer eller mindre informasjon. På samme vis som vi sier at alle barn er forskjellige så gjelder dette også selvsagt foreldregruppen. I løpet av de siste 7-8 årene har det vært en merkbar økning i foreldres kunnskaper om den spesifikke språkvansken disse barna har, og de fleste har hørt om tegn til tale. Mange er søkende og på leting etter noe meningsfullt de kan gjøre hjemme sammen med barnet, noe meningsfullt som fremmer barnets utvikling.

Som fagpersoner gjør vi oss mange tanker om hvordan vi best mulig kan møte foreldrenes behov, og hvordan vi kan veilede slik at hjemmet blir et godt språkstimuleringsmiljø. I boka ”Tegn til tale” skriver en mor så klart at ”vi ønsker råd og støtte, men vil bestemme selv, vi ønsker å stille spørsmål, men vi har ofte svarene selv på det vi lurer på, vi ønsker et støtteapparat, men vi vil ikke bli dirigert (Braadland 93). I dette spenningsfeltet befinner vi oss som fagpersoner.

Det er i dag stor faglig samstemmighet i at foreldrene er de viktigste personer i alle småbarns liv og at hovedtyngden av stimulering, også når det gjelder språk, skjer på hjemmebane. Dette er et viktig utgangspunkt og en utfordring i alt veiledningsarbeid. Etter min mening blir noe av det viktigste at rådene vi gir passer inn i en travel småbarnsfamilie, at de på et vis kan integreres i det naturlige samværet og aktivitetene hjemme. For å få til dette må vi som fagfolk først og fremst vise interesse for barnas og foreldrenes hverdag, for så i neste omgang å gi dem støtte og supplementer i forhold til familiens egne løsninger.

Maria Aarts fra Nederland er en av dem som har vist spesiell interesse for kvaliteten på kontakten og samspillet som foregår i dagliglivets situasjoner. Hun omtaler det som den utviklingsstøttende kommunikasjon og har satt tankene inn i et spesielt veiledningssystem. Dette har fått navnet Marte Meo-metoden. Jeg vil kort nevne hovedmomentene i denne måten å veilede foreldre på, og tenker at det kan ligge som et grunnlag også når det skal gies råd om språkstimulering og veiledes i bruk av ordbilder og skrift.

Den voksne bør mest mulig:
- rette oppmerksomheten mot barnet for å finne ut hva det er opptatt av og hva det har sin oppmerksomhet rettet mot. Dette gjelder uansett alderstrinn.

- sette navn på og snakke på en aksepterende måte om det barnet opplever eller er opptatt av. Det verbale språket knyttes på den måten til barnets opplevelser.

- la kommunikasjonen få form av en dialog, hvor den voksne og barnet har hver sin tur.

- reagere på ønskelig adferd ved å herme, rose, eller kommentere det barnet gjør på en aksepterende måte.

- bekrefte med tydelige reaksjoner at man har oppfattet og forstått det barnet har villet fortelle.

- prøve å skape en så god følelsemessig atmosfære som mulig.

Vi vet at disse punktene ikke bør være lette å følge, men allikevel er det helt klart at det er sensitiviteten foreldrene viser i samspillet med barnet som er det viktigste for barnets utvikling.

Ut fra dette kan man fort tenke at hvilken metode man velger er underordnet bare de overfornevnte faktorer er tilstede. Allikevel er min erfaring med foreldre at de ofte ønsker noe håndfast å støtte seg til. For at småbarnsforeldre skal prioritere aktiviteter de ikke allerede gjør fra før, viser det seg ofte at visse forutsetninger bør være til stede. Noen faktorer ser ut til å gå igjen selv om alle familier og alle barn er forskjellige. Det ene er troen på at det man gjør virker, at det er noe som man klart vil se resultater av på en eller annen måte. Resultater kan framkomme på flere vis, både i form av glede ved aktiviteten og ved at barnet viser reelle framskritt. Disse faktorene bør henge sammen. Skal noe være vellykket for et barn bør det helst gjennomføres i form av lek. GLEDE og LYST bør være viktige stikkord for begge parter, heller enn trening og utholdenhet. Og først og fremst dette med å skape: Felles oppmerksomhet mellom barnet og den voksne med utgangspunkt i noe barnet er opptatt av. Her er selve kjernen i innlæringsprosessen (jfr. punktene ovenfor).

Noe annet som viser seg å være viktig er at tiltakene er enkle å gjennomføre, at det er mer eller mindre kostnadsfritt og raskt å lage til, og at det helst er noe som eventuelle søsken også kan være med på.

Disse faktorene mener vi er tilstede blant annet når det gjelder ordbildemetoden, noe som gjør at vi uten betenkeligheter kan anbefale denne form for stimulering. Hvis metoden gjennomføres slik den skal, er det barnet som til enhver tid gjennom sine interesser, erfaringer og lek viser den voksne hva de bør bruke av ord og setninger i språkstimuleringen. Ikke noe av materiellet er ferdiglaget på forhånd. Dermed følges prinsippene for god stimulering,- og her mener vi essensen og kongsveien til språkutvikling ligger.

Denne måten å stimulere språket på kan gjennomføres på mange måter og brukes paralellt med ”tegn til tale”. Man kan velge å bruke noen enkle hverdagskort/ordkort eller flette inn ordbildekort og skrift i dagligsituasjoner som eksempelvis ved leggetid/lesetid, eller for enten å forberede barnet til noe som skal skje eller snakke gjennom det som har skjedd i løpet av en dag. Her er det bare tid, lyst prioriteringer og fantasi som setter begrensningene.

Hvorfor er det da så viktig å ta i bruk ordbildekort, skrive setninger og gjøre språket synlig for barn med denne diagnosen? Hvorfor kan de ikke like gjerne lære språk slik som andre barn gjør, altså ved å bli snakket med og ved å høre språk rundt seg? Her finnes det i dag mye forskning som kan gi oss gode svar. Utfra studier vet vi i dag at barn med Down Syndrom har spesifikke lærevansker når det gjelder språk. Med det menes at språkutviklingen er forsinket i forhold til annen utvikling for eksempel kognitiv og sosial utvikling. Vi vet at barnets evne til å huske og forstå det som skjer er bedre enn deres evne til å uttrykke seg ved hjelp av språk. Her er det en skjevhet i deres utviklingsprofil som blant annet denne metoden kan hjelpe til med å rette opp.

Jeg vil i denne artikkelen ikke komme nærmere inn på årsaksfaktorer til barnas språkvansker eller metodisk framgangsmåte for ordbildemetoden. For de som er mer interessert, er dette detaljert beskrevet i vår bok som kom ut høsten 2000 med tittelen Ordbilder - en snarvei til språk (Billington, Brynhildsen Johansen 2000).