Et samfunn for alle.
Her følger et utdrag av artikkelen "Et amfunn for alle": Den er skrevet av Elisabeth Beckstrøm Breen. Artikkelen er i sin helhet publiset i temaheftet "Med Downs Gjennom Livet" som er utgitt av NNDS.
Et samfunn for alle
Av Elisabeth Beckstrøm Breen Innledning
Gro Harlem Brundtland, statsministeren og landsmoderen som vi alle husker fra det forrige årtusen, sa en gang at hun ville ha et samfunn for alle. Det syns jeg er det beste hun har sagt. Et samfunn for alle er en perfekt visjon når et samfunn bygges og bevares. Gro sa videre: Ting henger sammen. Det syns jeg også er veldig godt sagt. Ting som holdninger og lovverk, for eksempel, henger sammen. Det ene fører til det andre, og det andre fører til det første.
Jo, visst henger ting sammen. Ting som sorg over et annerledes barn henger sammen med samfunnets syn på det å være annerledes, altså samfunnets holdninger. Holdningene henger igjen sammen med vår politikk. Holdninger og politiske vedtak vever stadig tydeligere mønstre, mønstre der menneskesyn og livstro er renningen.
Jeg skriver som mor, som samfunnsengasjert, som teolog og troende. Jeg hevder ikke å ha enerett på sannheten. Men jeg har valgt å satse på at menneskeverdets ukrenkelighet er å foretrekke framfor de konsekvensene det får dersom vi velger å gradere menneskeverdet. Et ukrenkelig menneskeverd er det beste av alle idealer, tenker jeg. Like fullt er jeg smertelig bevisst at idealer er stjerner man velger å styre livsbåten eller samfunnsskuta etter, og ikke noe man slår folk i hodet med.
La meg få starte med en begynnelse:
Drømmen som ble knust
Å få et barn som er annerledes var som å få en knust drøm. Hvem drømmer ikke om det friske, normale barnet som skal vokse opp, fylle huset med spørsmål og svar og kjærlighet for så å fly sin vei når vingene er utvokst?
Å få et barn er å få en ny verden lagt i sine armer. Så skremmende, vidunderlig; et under som bare kan sammenliknes med at jeg selv er til og eksisterer. Å få et annerledes barn var å få en verden av tap i armene. En levende sorg med et særdeles mykt ansikt og lett skråstilte øyne. Like fullt et under på linje med meg selv…skulle det på noen måte være mindre verdt enn meg selv?
Noen ganger må vi stå stille for å komme fremover. Stå stille over bitene av drømmen vi en gang drømte. I nesten to år sto jeg stille og stirret på den gamle drømmen. De mange tårene vasket meg grundig både utvendig og innvendig. Etter hvert klarnet synet, og jeg så at drøm og virkelighet var to forskjellige ting.
I vårt samfunn er det en svært sørgelig nyhet at man har fått et barn som ”ikke er velskapt”, for eksempel et barn med Downs syndrom. Utviklingen av nyere svangerskapsteknologi viser også at politikere og forskere jobber sammen om å unngå eller fjerne slike ”ulykker”. I visse ”primitive” samfunn blir barn med Downs syndrom sett på som engler. De er sendebud fra en annen verden og har et budskap å formidle.(!)
Det er klart at når folk du kjenner ikke tør kikke ordentlig ned i barnevognen og gratulere, eller når avisene er fulle av professorer som har funnet nye måter å ”kvitte seg med problemet Downs syndrom på”, eller når du vet at voksne med Downs ikke får tilstrekkelig livshjelp….ja, så blir det en sørgelig nyhet at nettopp du har fått et barn med Downs syndrom. Og du tenker fortvilet at det lille vesenet i barnevognen har lite eller ingenting av det som samfunnet krever: Evner til produktivitet, popularitet, prestasjoner…
Men hva om samfunnet ikke var sånn? Hva om vi hevdet at selv den aller minste menneskespire har sitt unike budskap og ikke minst sin umistelige og ukrenkelige rett til å være til? Tenk om vi hadde råd og medmenneskelighet og visdom nok i samfunnet vårt til ikke å sørgeliggjøre nye verdensborgere fordi om de er annerledes enn de fleste av oss!
En ny drøm begynte å ta form. En drøm som var i mer kontakt med det virkelige livet enn den gamle.
Sorg, kjærlighet og menneskeverd
Jeg kan forstå at jeg sørget i begynnelsen. Men av og til tar sorgen meg ennå, kanskje særlig 17.mai, årets største vellykkethetsdag. De fleste foreldre til funksjonshemmede lever nok med en viss porsjon sorg i fortsettelsen også…
Men er sorgen omvendt proporsjonal med kjærligheten? Jo mer sorg, jo mindre kjærlighet? For mange år siden leste jeg om en undersøkelse rundt kvinner som fødte barn med misdannelser etter en utslippsulykke ved et amerikansk atomkraftverk. Det viste seg at de mødrene som i stor grad ga uttrykk for sin fortvilelse og sorg i den første tida etter fødselen - i større grad enn de andre familiene også ga kjærlighet og omsorg til det sjeldne barnet. Denne lille avisnotisen har ofte trøstet meg.
Jeg tror ekte sorg i perioder kan være proporsjonal med kjærligheten. Det er rett og legitimt å sørge over tap, sorg er en del av en naturlig helingsprosess. Følelser bare kommer, og så får de fly sin vei igjen. Men verken sorg eller sinne overfor en person sier noe om denne personens menneskeverd!
En venn av meg hadde en svært dårlig erfaring etter beinhard jobbing for å frigi en fange på Amnesti-lista. Den frigitte fangen viste seg å være en ufyselig fascist, som ville latt min venn ”dingle i lyktestolpene” hvis han våget å hevde sine demokratiske likeverd-ideer i hans hjemland. Min venns tørre kommentar var: Vel, du vet, selv drittsekker har menneskeverd!
Mitt poeng er at verken menneskeverd eller menneskeretter var særlig aktuelle hvis vi fulgte våre følelser og mente at følelsene skulle fortelle oss hvem som var mye eller lite verdt.
Likt menneskeverd er grunnlaget for like rettigheter. Like rettigheter er for eksempel lik rett til skole og arbeid og bolig …og hjelp til å leve i et fellesskap, altså tilstrekkelig livshjelp. Det henger i hop verdet og rettene.
Temaheftet kan bestilles via NNDS: LES MER
