Før man starter opp med språk og taletrening er det etter min mening en forutsetning at man kjenner til hvilket språklig nivå barnet befinner seg på. Dette kan gjøres gjennom observasjoner, samtale med foreldre og med formelle og uformelle tester. For barn med Down syndrom er det oftest slik at de har en langt bedre språkforståelse enn utviklet talespråk. Det som er viktig for den tidlige språkutviklingen er at man tar utgangspunkt i barnets styrke som ofte er det sosiale og kommunikative. Ved stell og kosestunder kan foreldrene småprate med barna. For å få til en god og stimulerende kontakt er det best å vente med å si noe til man har oppnådd å få barnets oppmerksomhet og blikkontakt. Etter hvert svarer også barnet med lyder som foreldrene igjen hermer. Da får barnet et svar som stimulerer til å fortsette å kommunisere med lyder. Senere blir lydene til ord.

I tidlig spedbarnsalder viser alle barn stor interesse for bånsuller og sang. Sang er den mest direkte og uttrykksfulle måte vi kan nå frem til barnet på. Ved observasjon av spedbarn, mens man synger for det, finner man at det allerede som nyfødt viser interesse ved økt oppmerksomhet. Ved tre ukers alder kan man se at det ”svarer” med lyd og ved to til tre måneders alder med arm/ benbevegelser og lyder. Foreldrenes bånsuller skaper en helt spesiell følelse av samhørighet. Musikkspråket er i denne perioden mer kontaktskapende enn talespråket fordi det vekker flere følelser til live både hos den som synger og hos den som lytter. Læring skjer i et samspill av biologisk modning av hjernen, kombinert med forståelse, erfaring og repetisjon.
Sang og rytmisk tekst (rim og regler) fanger oppmerksomhet og gjenkjenning tidlig hos det lille barnet. Etter hvert kjenner barna igjen sangene og dette fører til imitasjon. Voksne får spontant lyst til å ”pludre med” og dialog/ tur-taking etableres.
Imitasjon og tur-taking er en forutsetning for all videre læring, For barn med språkvansker kan kunnskap om sangens oppmerksomhets og kommunikasjonsfremmende elementer brukes i språkstimulerings-programmer. Dette gjelder helt små barn, førskolebarn og eldre.

De fleste Down barn har hypoton muskulatur. Nå får de fleste foreldre tidlig råd om stimulering av områdene i og rundt munnen, for i første omgang oppnå en god ernæringssituasjon. Husk at suging er en meget god trening for alle med hypoton muskulatur. Det er derfor å anbefale at barnet fortsetter å suge bryst eller flaske med smukk i en lenger periode enn andre barn. Fortsett med flaske så lenge dere kan !

For å påvirke barnas oppmerksomhet og senere ordforståelse er det viktig å følge barnets initiativ og beskrive det oppmerksomheten deres er rettet mot. Dette er spesielt viktig i stimuleringen av barn med Down syndrom langt opp i førskolealder da de har vansker med ”delt oppmerksomhet”. Først lærer barna å uttrykke seg med gester (tegn til tale) senere kommer de første ordene. Alderen når dette skjer varierer, men det vanligste er fra 1,5- 2,5 år. Mange lærer da nye ord raskt og hos andre tar det lenger tid. Ved 2,5 års alder kan enkelte sette sammen til ord og korte setninger, mens andre sier det første ordet på dette tidspunkt.

Ved 4,5 års alder ser man at ordforrådet øker hos de fleste. Det vil likevel være noen som har store språk og kommunikasjonsvansker i denne alderen og årsakene til dette bør vurderes av logoped eller annen pedagog med kompetanse innen området.

Foreldre som er bekymret for språk og taleutviklingen hos sine Down barn kan be om utredning av språkfunksjonen på et tidlig tidspunkt. Dersom logoped/ pedagog sier at språket kan vurderes på et senere tidspunkt, finn da en ny fagperson som allerede nå kan gi deg råd og tips.

Logopediske metoder og tiltak i forhold til utvikling av språk og tale

Ansiktsmassasjen/ stimuleringen (Castillo Morales metode) er gunstig å gjøre før taletrening. Dette fordi muskulaturen som har med talefunksjonen å gjøre er blitt stimulert og man får en økt bevissthet i områdene. (Med taletrening mener jeg her at man etter en vurdering av barnet lager et stimuleringsprogram som er tilpasset barnets forutsetninger munnmotorisk og begrepsmessig).

Før man setter i gang med stimulering kan logopeden også vurdere de anatomiske forholdene i taleapparatet (bittfunkjon, tungens posisjon, ganens form og mimisk muskulatur og ganeseilfunksjon) og si noe om hvordan dette påvirker talen.

Ved hypotoni har barnet nedsatt bevegelighet i taleorganene og det kan derfor oppstå vansker med å samordne disse i talen. Dette kalles dysartri og er forbundet med koordinasjonsvansker av pust, tale og lydproduksjon.

Andre barn kan ha problemer med viljestyring og direkte imitasjon i talen. Dette kalles taleapraksi og er i en rendyrket form en svikt i den motoriske programmeringen i hjernen som styrer talemusklenes bevegelser.

Stamming er også noe som opptrer hos Down barn. Denne kan registreres ved at barnet repeterer lyder, ord eller deler av ord. Man kan også registrere at barnet viser vansker med å komme i gang med talen igjen. Tidlig stamming hos Down syndrom er ikke situasjonsbetinget, fordi vanskene er knyttet til muskelkoordinasjon og neurologiske faktorer og ikke til stress. Foreldrene og personer rundt kan påvirke dette i stor grad ved selv å senke taletempoet og gi barnet tid til å snakke ferdig. Andre tiltak kan være avspenning av muskulatur som har med stemme pust og artikulasjon å gjøre. På et senere tidspunkt kan behandling av symptomer bli aktuelt.

Som nevnt tidligere har sang blitt brukt terapeutisk for å stimulere til en bedre språkfunksjon. Ved ekspressive vansker som for eksempel ved taleapraksi eller anomisk dysfasi anbefales Melodisk intonasjons-terapi (MIT). Dette er en metode som er laget for å rehabilitere den ekspressive språkfunksjonen hos afatikere. Metoden kan også tilpasses barn på ulike språklige utviklingstrinn. I MIT lages en enkel melodi til den setningen som skal innøves. Deretter hjelpes eleven til å markere rytmen med hånden og setningen skal synges om og om igjen. Målet er etter hvert å klare seg uten hjelpebetingelser som melodi og motorisk medaktivitet og ta i bruk setningen ”vanlig måte”. Ved sang aktiveres begge hjernehalvdeler og antallet elektriske impulser i hjernen øker. Da dannes det flere synapser (forbindelseslinjer i hjernen) – som igjen gir mulighet for at flere nerveimpulser trenger igjennom til den ønskede funksjonen som å gi utrykk for noe verbalt. Barnesanger kan også brukes i stimulering. Ved å synge kjente sanger for barnet, og etter hvert stoppe opp i slutten av hver strofe, vil barnet ønske å ”fylle ut ” det som mangler. Sangens form og melodi læres fort og barna (som oss voksne) blir frustrert når man stopper opp for tidlig i strofen. Først kan man oppleve at barnet sier en lyd for å påvirke å få i gang sangen igjen. Senere kan dette utvikle seg og ligne mer og mer på det ordet som mangler i strofen. Eks: ”Bæ, bæ lille lam, har du noe …………………ull”. Etter hvert kan man la barnet overta mer og mer av strofen. Det finnes utrolig mange fine barnesanger og variasjonene er utallige. Enkelte sanger har også ”små svar” i seg og kan brukes på samme måte som nevnt over. Andre sanger legger opp til spørsmål og svar og kan brukes terapeutisk til de barna som trenger litt mer utfordring ! Sang og musikk appellerer til hele mennesket, gir økt oppmerksomhet og bedret konsentrasjon. Sang og musikkaktiviteter skaper også følelsesmessige bånd mellom mennesker.

De fleste barn med Down syndrom har tidlig fått opplæring i å bruke ”tegn til tale”. Mange starter også opp med større helhetlige språkstimulerings-program som for eksempel det som Irene Johansson har utviklet (Karlstadmodellen).
Andre igjen begynner med ”Ordbildemetoden en snarvei til språk” som er utviklet ved The Sarah Duffen Centre i England.

Logoped kan i tillegg til dette vurdere om barnet har andre mer spesifikke vansker i forhold til å tilegne seg og bruke språket. De fleste barn med Down syndrom har et nedsatt auditivt funksjon og har sin styrke i det visuelle. Jeg tenker da spesielt på det auditive minnespennet og evnen til å skille de ulike lydene fra hverandre. (Snakk derfor i korte setninger la barna se ansiktet ditt).

Mange barn med Down syndrom har også dessverre nedsatt hørsel i perioder og dette vil da forsterke symptomene.
Jeg vil anbefale hyppige kontroller av hørsel for å forebygge ytterligere vansker med innlæring av språk. På sikt vil nedsatt hørsel også føre til nedsatt konsentrasjon generelt. Andre symptomer som man også kan møte på hos Down syndrom er anomisk dysfasi som gir symptomer som ordleting (vansker med å huske selv de letteste begreper som er innlært) spesielt når barna er i en situasjon hvor de får spørsmål eller blir bedt om å fortelle noe.

Symptomene som beskrevet er mange og kan virke overveldende. Mange barn med Down syndrom utvikler et funksjonelt talespråk uten spesielle vansker. Mange har likevel noe vanskelig for å gjøre seg forstått og ordforrådet blir noe begrenset også hos voksne. Det jeg har beskrevet er språkvansker som opptrer i større eller mindre grad hos personer med Down syndrom. Enkelte symptomer er fremtredende og er lett å kartlegge. Foreldrene kan ofte gi supplerende og nyttig informasjon som bekrefter/ avkrefter og utdyper forståelsen av språkvanskene.

Logopeden kan også si noe om prognosen og hvilken innsats som må til fremover når det gjelder utviklingen av språket. Ved store og sammensatte språkvansker kan utsiktene til å utvikle talespråket bli usikker. Da må man veie innsatsen opp mot hva som er mulig å oppnå av forbedringer av en språkfunksjon. Undersøkelser viser at ved sammensatte språkvansker må trening gjennomføres flere ganger i uken over lang tid for å ha optimal effekt. Det beste er derfor at logopeder, andre pedagoger og foreldre samarbeider om treningsopplegget rundt det enkelte barn, og finner ut av hva som er mulig å få til.
Det kan likevel ta lang tid før en ferdighet, f. eks. innlæring av K og G, blir automatisert slik at lydene blir benyttet i spontantalen (barnet klarer å si lydene i taletrening, men klarer ikke å ”huske” dette i fritiden). Når en ferdighet er innlært må den tas i bruk og holdes ved like. Det er derfor viktig for foreldrene å få vite hva barna lærer av nye språklyder/ ord slik at disse kan trenes i naturlig samvær hjemme.

Hvis barnet viser modning til å kunne begynne med leseopplæring ved ”å lydere” kan artikulasjonstrening øves parallelt med leseopplæringen. Den enkelte språklyd kan også presenteres visuelt ved å støtte innlæringen av enkeltlyder (lag bokstavene i papp).

Logopedspeil er et redskap som gir den enkelte mulighet til å imitere logopedens bevegelser spesielt i lepper og tungen. Barnet ser seg selv og logopeden samtidig og får mulighet til å vurdere egne bevegelser og kan eventuelt få visuell støtte (i sitt eget speilbilde) til å korrigere seg selv.

For noen er det stimulerende å bruke stemmeforsterker i taletreningen. Stemmeforsterkere kan søkes om til den enkelte som et hjelpemiddel. Spør på nærmeste hjelpemiddelsentral. Det er en fordel at stemmeforsterkeren er av god kvalitet med god forsterker og en robust mikrofon. Dette hjelpemiddelet gir økt fokus på taletreningen og resultatet blir ofte ar barnet viser økt motivasjon og utholdenhet. Stemmeforsterkeren bidrar til å bevisstgjøre lyder og pust. Barna får derfor utforske sin egen stemme på alle utviklingstrinn.

For de litt eldre barna er det viktig å bruke språket aktivt for å unngå at det blir stereotypt. La barna være med der det skjer spennende ting, og meld det gjerne på fritidsaktiviteter som interesserer. Pass ellers på at dere tar dere tid til å snakke om ting som skjer, eller om noe dere har sett sammen på TV, og la barnet selv fortelle. Dette er en utfordring for skolen, foreldrene/ familien og andre personer som står det enkelte barnet nær. Jeg håper at dere gjennom denne artikkel har fått en bedre innsikt i hva språkvansker hos Down syndrom kan innebære. Noen kjenner kanskje igjen symptomer hos egne barn eller elever og får lyst til å arbeide mer med dette område. Det hadde gledet meg om noen ble inspirert til å arbeide mer med dette fagfeltet for behovet for tilrettelagt språkopplæring er stort.