Ideologien bak den norske enhetsskolen utfordres i disse dager fra flere hold. Det er veldig bra! Både enkelte politiske miljøer, fagpersoner, samt noen foreldre og foresatte stiller spørsmål ved hvorvidt inkluderingstanken har gått for langt. Enhetsskolen har ikke lyktes, sies det, og løsningen må være å rygge inn i fremtiden ved å gjenopplive gårsdagens spesialskolemodell.

Det som er bra ved å reise en slik debatt, er at det gir oss alle en mulighet til å stille kritiske spørsmål til det som er gjort og, kanskje enda viktigere, ikke gjort, for å sikre en vellykket inkludering av alle i norsk skole. Egne og andres erfaringer når det gjelder forhold som ressursomfang og - anvendelse, fysiske rammebetingelser i bygningsmassen, kompetanse og holdninger blant pedagogisk personale, omfanget av assistenttimer, samt evne og vilje til lederskap blant skoleledere, gir ikke næring til utsagnet om at inkluderingstanken har gått for langt, snarere tvert imot. Å trekke som konklusjon at "de annerledes barna" ikke passer inn, blir å snu hele problemstillingen på hodet. Det som snarere er tilfellet, er at skolen ikke har klart å gjøre inkluderingen reell nok.

Det kan høres ut som vi har hatt mange dårlige erfaringer med det 10-årige skoleløpet vår datter med Downs syndrom nå er i ferd med å avslutte. Det er ikke tilfellet. Flere rundt henne har både evnet og villet. Imidlertid fremstår ikke skolen i dag som et sted hvor inkluderingstanken er satt i system. Det er altfor stor grad av tilfeldigheter hvor godt eller dårlig man lykkes.

Det kan derfor synes som reformer og lover som har kommet i årenes løp, og som alle har hatt som mål å utvikle en bedre skole med likeverdig og tilpasset opplæring for alle, egentlig ikke har ført til at systemer er etablert for å sette ideologien ut i livet. Er kritiske suksessfaktorer identifisert og arbeidet nok med? For eksempel, hvilke konsekvenser har inkluderingsprinsippet i norsk skole de siste femten årene fått for lærerutdanningen i Norge? I hvor stor grad har de nyutdannede lærerne vært forberedt på undervisningshverdagen i klasserommet? NOKUTs nylig fremlagte evalueringsrapport av lærerutdanningen i Norge gir liten grunn til optimisme for at mangfoldet skal bli bedre ivaretatt i norske klasserom i årene fremover.

Det er selvfølgelig umulig å gi noen "oppskrift" på hva som skal til for å lykkes med den ideelle enhetsskolen. Alle elever er individuelt forskjellige, også de som er "annerledes". Det finnes imidlertid eksempler på skoler hvor man har lyktes. Disse burde oftere trekkes frem, studeres og trekkes lærdom fra. Jeg innbiller meg at en mer helhetlig og systematisert tilnærming til eleven med spesielle behov, et kontinuerlig fokus på holdningsarbeid og et tydelig lederskap i alle fall er noen viktige dimensjoner å satse på for å utvikle enhetsskolen ytterligere.

Jeg er helt sikker på at enhetsskolen er instrumentet vi må benytte for å gi alle en likeverdig utdanning. Skulle vi gjenreise spesialskolene som system i Norge, ville det bety et enormt tilbakeskritt. Det ville igjen sette økt fokus på forskjellene, ikke likhetene, det ville på nytt legitimere holdninger vi har brukt mange år på å kvitte oss med, og det ville for alltid frarøve disse menneskene et fremtidig verdig voksenliv mest mulig inkludert blant oss andre, i arbeid så vel som i samfunnsliv for øvrig.