I kjølvannet av dokumentarfilmen "Jenta fra Oz" har diskusjonen rundt spesialskolene dukket opp igjen. Det er både forståelig, legitimt og ikke minst en kilde til forbedring at foreldre stiller spørsmål ved skolen. Om den virkelig evner å tilpasse opplæringen og andre forhold slik at deres barn oppleves som inkludert både hva gjelder organisering, innholdsmessig (substansielt) og sosialt. Det som er mer uforståelig, er at lærere og andre fagpersoner med en gang lanserer tanken om at svaret på alle slike spørsmål er spesialskolen. Jeg er helt enig i at spørsmålene stilles, og at de blir bredt og grundig debattert. Jeg også enig i at langt fra alle elever får den opplæring de har rett til, og at mange verken er faglig eller sosialt inkludert. Svaret på alle disse spørsmålene er imidlertid slik jeg ser det, ikke en gjeninnføring av spesialskolen. Etter mitt skjønn vil det vil være å ta i bruk fortidens løsninger på komplekse spørsmål om hvordan fremtidens skole skal utvikles.

Ansvaret for barnehagene er nylig overført til Kunnskapsdepartementet. Dette åpner for nye muligheter. Tidlig hjelp og forebygging vil få ytterligere fokus, likeledes bedre samhandling mellom barnehage og skole før skolestart. Et nylig avsluttet prosjekt om overgangen barnehage-skole for barn med Downs syndrom, viser at over 50 % av foreldrene hadde dårlig erfaring når det gjelder skolestart for barnet deres. (Dolva & Aalandslid 2006). Denne overgangen, som er så viktig for den videre skolegang, kan i langt større grad utnyttes til beste for barnet. Det er ikke lenger slik at eleven begynner på skolen med blanke ark. Barna har en lang historie bak seg, hvor hun eller han har fått opplæring i barnehagen. Ulike metodiske tilnærminger er for eksempel tatt i bruk overfor barnet med utviklingshemming. Dette må skolene og lærerne i mye større grad ta hensyn til og bygge videre på. Barnehagen som viktig pedagogisk institusjon må respekteres.

I likhet med skoleforsker Thomas Nordahl mener jeg der er et stort forbedringspotensiale for foreldresamarbeid i skolen. Foreldre til barn med utviklingshemming og spesielle behov kjenner sine barns styrker og utfordringer best av alle. Denne kunnskapen blir verken nok verdsatt eller tatt i bruk slik samarbeidet fungerer i dag. Spørsmålet om inkludering må også framstå som et foreldreperspektiv, ikke bare som et politiker- og forskerperspektiv (Ytterhus og Tøssebro 2005).

En god barnehage og skole er fullstendig avhengig av den innsatsen som blir gjort av lærerne og lederne. Tilpasset opplæring og spesialundervisning forutsetter solid kunnskap om elevers læreforutsetninger og utviklingsmuligheter, om didaktisk mangfold, lærestoff og læremidler, og om hvordan det utvikles et godt og trygt læringsmiljø hvor medelever blir sett som en ressurs for læring. Kompetent skoleledelse tilrettelegger for dette og har fokus på etter- og videreutdanning for de ansatte.

NOKUTs nylig framlagte evalueringsrapport viser at det ligger et stort forbedringspotensiale i selve lærerutdanningen. Det gjelder både kunnskap om tilpasset opplæring og spesialundervisning. Disse to tilnærmingene innenfor pedagogikken må virke sammen og samordnes for å øke kvaliteten på opplæringstilbudet.

Barnas eget perspektiv og kunnskap om egen læring må også i større grad prege tilretteleggingen. Vi må bli enda bedre til å ta utgangspunkt i barnas egne uttrykksformer og måter å formidle seg på. Å bli gitt muligheter for medvirkning tidlig i livet fremmer deltakelse og læring i skolen. Dette gjelder selvfølgelig også elever med utviklingshemming. For å tilrettelegge for god læring, hvor trivsel også innebærer læring, må vi i større grad få tak i hva barna selv mener. Gjennom å erfare å bli lyttet til, også den kommunikasjonen som blir formidlet med kroppsholdning, mimikk og andre følelsesmessige uttrykk, styrkes selvverdet og selvfølelsen. Gjennom bekreftelse og anerkjennelse ligger kimen til god læring. Med fokus på disse dimensjonene vil enhetsskolen forbedres og derved gi rom for en inkluderende opplæring, også for "Jenta fra Oz".

seniorrådgiver ved Sørlandet kompetansesenter